Ny som oppdretter
Av Ingrid Myklebostad
*************************************************************

Mange har nok undret seg over hvordan man skal starte sitt ønskede oppdrett. Hvilken linje skal jeg starte med, og hvor er det viktig å begynne.

Det er mange måter å starte på, man kan bare hoppe i det, eller man kan prøve å lære en del grunnregler først. Å få et valpekull er ikke så vanskelig, men det kan være vanskelig å få et oppdrett som man kan avle videre på. Man kan også være heldig å få et riktig bra kull, men det å beholde kvaliteten i videre generasjoner, krever nok litt mer kunnskap og planlegging.

Det er viktig å finne en oppdretter som er villig til å fortelle om sin egen erfaring, og som er villig til å gi deg råd underveis - som er interessert i rasen, ikke bare i dag, men også i årene fremover. Som med andre ord er interessert i at det arbeidet denne oppdretteren selv har nedlagt blir videreført i riktig retning - for rasens beste.

Det kan ta noe tid og noen generasjoner å etablere en stabil linje, med rasestandarden som mål. Derimot kan det å rive ned ofte gå mye fortere. Man kan alltids gå en snarvei for å komme til topps, men å forbli der krever kunnskap. En kennels styrke er uten tvil en sterk tispelinje.

Hannhunder for bruk på egne linjer vil det stadig være mulig å oppdrive, men er ikke tispelinjen sterk, vil man hele tiden bare få «fugl og fisk», noen ligner på den linjen, mens andre kull ligner på en annen. Og ikke sjelden vil man også kunne finne avkom som slett ikke har likhetstrekk verken med sin far eller sin mor.....

Besøker man kenneler og ser at hundene har en gjennomgående likhet, ja da kan man gå ut i fra at vi her står overfor en oppdretter som vet å ta vare på sine tispelinjer.

Når vi snakker om en sterk tispelinje, er det mange forhold som kan nevnes. Det bør ligge en arvemasse i disse linjene som er viktig å ta vare på. Først å fremst bør det være en fertil linje. Tisper som får valper, og som føder forholdsvis lett. Hun skal også kunne ta vare på valpene sine, og gi valpene oppdragelse underveis. Jeg forutsetter selvsagt at vi snakker om tisper som passer inn i vår rasebeskrivelse.

Man hører om tisper som har store fødselsproblemer, som har dårlig med melk, som ikke vil være lenger i valpekassen enn nødvendig osv. Det skal være naturlig for en tispe å ta hånd om et valpekull. Som oppdretter bør vi ikke ”blande oss” for mye inn i valpemorens stell av sine valper. Det vi skal sørge for er at hun får ”arbeidsro” til å bli den gode mor som naturen har nedlagt i henne.

Å finne en veletablert, mangeårig oppdretter og rådføre seg med er viktig. En oppdretter som har bevist noe i sitt eget oppdrett er gull verd for en rase. Å ta imot råd er verdifullt, det er ensbetydene med at man arbeider sammen mot et felles mål; fremgang for rasen ! Mange av oss har fått en slik ballast på veien, og selv har jeg tatt med meg slik lærdom inn i min egen avl - og - jeg har mange ganger vært takknemlig for den lærdom jeg fikk ta del i.

De som har holdt på noen år, kan vel se tilbake og minnes at etter å ha hatt ett eller to kull, antok man å være utlært. Etter hvert forstår man at det er svært langt fra realiteten. Selv etter mange kull får jeg større og større ærbødighet overfor dette med levende liv, og hva som kan tilegnes av lærdom fra hvert eneste valpekull.

Man må tåle et nederlag, og man må tåle at ens veileder opplyser at nå er du kanskje på feil vei. En som har holdt på noen år kan noen ganger se dette klarere, på grunn av egen erfaring og på grunn av det man har observert hos andre. Man må med andre ord være villig til å lære.

Det er flere måter å få en bra avlstispe/avlshanne på. Det er ikke alltid nøkkelen til suksess kun å benytte en tispe/hannhund som ser bra ut, de skal også ha en god anetavle. Selv om hannhunden jeg skal benytte er valgt fordi jeg liker hans utseende og egenskaper, synes jeg at anetavlen er veldig viktig. Vi avler faktisk mer på anetavlen enn på den hunden som står foran oss. Vi må ikke glemme at vi får 50% fra både mor og far, men også 25% fra hver av besteforldrene og 12,5% av oldeforeldrene osv.

Det er derfor av stor viktighet å vite litt om hvordan hundene på anetavlene ser ut, det holder ikke kun å gjenkjenne navnene. Man hører kommentarer som at han eller hun er jo så flink på anetavler. Selvsagt er det ikke så vanskelig å lære utenat. Derimot å vite noe om disse navnene, se det er en helt annen ting.

Når det gjelder å velge hannhund til sin tispe synes jeg at det er viktig å vite hva denne bestemte hannhunden har gitt av avkom. En hanne med stadige vinnere er det fornuftig å satse på. Han har kanskje noe i sin anetavle som er verd å få med seg. Det er selvfølgelig viktig å vite noe om hvilke tispelinjer en hannhund ser ut til å passe sammen med. Den seriøse, og erfarne hannhundeier vil kunne fortelle deg om hvorvidt en ønsket hannhund vil kunne passe til din tispe og hennes avlslinje! Selvsagt må en hannhund få lov å være ny, og noen ganger må man kanskje være en av de første som benytter den i avl. Da er det viktigere enn noen gang å rådføre seg med «kjentfolk» som kanskje kan bidra litt om dens aner.

Til deg som er nystartet oppdretter, er også mitt råd at du må lese og lære så mye som mulig. Kjøp all tilgjengelig lektyre om rasen, håndbøker både fra inn- og utland. Jeg er vel kommet dit i denne artikkelen hvor jeg må minne om at det er den engelske rasebeskrivelsen, godkjent av FCI, som er den vi skal jobbe etter.

En viss del genetikk bør også tilegnes. Det er visse regler som kan følges, og som man ikke kommer utenom. Ved å lese litt, forstår man bedre. La meg allikevel presisere at teori ikke er nok. Praksis og teori derimot, det lar seg kombinere. Det er levende liv vi driver med. Jeg har allerede skrevet dette med hvor stor prosent som nedarves fra foreldre osv. Ligger for eksempel en bestefar på anetavlens morside, innehar den altså en 25% arvbarhet. Ligger den samme hunden også som bestefar på farsiden, vil arvbarheten fra denne hunden bli 50%, altså kan i teorien valpene få like mye fra bestefaren som fra en av foreldrene.

Det er ikke uvanlig å høre at «jeg ønsker å bruke en liten hannhund på min store tispe». Tanken er da at man kanskje får noe midt i mellom. Slik arbeider nok ikke arvelighetsloven. Georg Mendels lover gjelder for alle organismer. Disse lovene sier at de arvelige egenskapene bestemmes av enkelte konstante arveenheter, og at de ulike arveenheter fordeles på kjønnscellene uavhengig av hverandre. Det vil si at det er bestemte egenskaper som alltid inneholder en representant for hvert arveenhetspar, men det er bare tilfeldighetene som avgjør hvilke som kommer sammen og bestemmer et resultat.

Mendel arbeidet som kjent med bl.a. formering av erter, og forsøk med å kombinere store og små erter ga ikke en mellomstor ert. Den ga store og små erter. Egentlig er dette enkelt, men allikevel så vanskelig. Det er fordi vi driver med levenede materiale med en stor mengde egenskaper og arvemasse.

Det jeg vil frem til er at en hunds anetavle faktisk betyr veldig mye. Kort fortalt kan man vel si at det er hundens arvelighetslov.

Det er ikke bare viktig å lese genetikk og anetavler. Rasebeskrivelsen må man være godt kjent med. Det er den vi skal «klone». Det holder ikke å lese den én gang. Det må gjøres igjen og igjen.

Er man på utstilling og får en kritikk man egentlig slett ikke er enig i, bør vi ta en titt på hunden vår. Kanskje det negative som er skrevet stemmer? Hva står i rasebebeskrivelsen? Les igjen. På den måten får man en enda bedre forståelse for rasen vår.

Det er ikke alltid man har mulighet til å starte med det absolutt beste avlsmaterialet. Det er da det er viktig å gjøre godt grunnarbeide. Snakk med flere erfarne oppdrettere, gjør deg nytte av de opplysninger du får del i, og ikke minst, bruk det så godt som mulig.

Sammen kan vi la rasen vår få fremgang. Sammen kan vi også la rasen gå mange skritt tilbake. Vi må bruke sunn fornuft, og vi må vite å ta vare på de positive og gode individene vi har. Det er ingen god vei å hele tiden kun plukke detaljer, det er helheten som teller. Kort fortalt dreier det seg om KVALITET !

Går man for eksempel 10 år tilbake i tiden, var ikke vår rase så mangetallig på utstillinger som i dag. Når vi vet at det i dag fødes tilnærmet like mange valper som den gang, ja, da må vi ha gjort noe bra!

Lykke til, om du en en ny oppdretter på vei!