En av grunnene til at sheltien er så attraktiv, er utvilsomt alle fargevariantene. Det ser vi ofte når folk har mer enn en sheltie, mange velger en annen farge enn det de allerede har. Det er også like fasinerende å se hvilke fargevarianter som dukker opp i et valpekull.

Som ny oppdretter tenker man som regel ikke så mye over dette, men etter hvert vil det være naturlig å ofre denne delen større oppmerksomhet og dypere studier.

Jeg pleier ofte å si at fargen er halve hunden. Andre derimot sier kanskje at fargen er vel ikke så viktig, bare hunden er sunn og velskapt.

Dette er selvsagt et viktig moment, men vår rasestandard beskriver farge såvel som eksteriøret ellers, og gir retningslinjer om hva som er ønskelig og ikke.

Fargene for vår rase er: Sobel, tricolour, blue merle og Black and White. Alle disse kan i tillegg ha hvitt, f.eks. hvit krave, hvitt bryst, hvite ben, føtter, haletipp og bless. Black and tan er nevnt i rasestandarden, men har ikke vært kjent i Norge, kanskje de siste 60 år.

Det er tre forskjellige typer av fargemønstere:

1. Massivt farget hund med praktisk talt ikke noe synlig hvitt, bortsett fra muligens noe på tærne eller et hår eller to i nakken.

2. Sheltien slik vi kjenner den og forventer at den skal være.

3. Den overtegnede (misfargede) hunden som har mere hvitt enn det er farger.

Så må vi huske på at den rasestandard- og beskrivelse vi skal holde oss til klart beskriver hvordan fargene skal være.

---

Sobel
er et utstrakt brukt ord for å beskrive enhver sobel fargevariant
fra klar kremlignende gul, over mot rik gullfarget til dyp mahogni.

Kremfarget	Gullsobel	Dyp mahogny

Mange nyanser er tillatt, men felles for dem alle er, som det står i rasebeskrivelsen, at fargen skal være rik i sin tone. Rik i sin tone betyr at hunden ikke skal være for blass, ulvefarget eller grå. Dette er høyst uønsket.

Det beste man kan gjøre når hunder med denne fargen skal pares, er å kombinere dem med gullsoble, med så ren og sterk sobelfarge som mulig. Man kan faktisk med fordel benytte det som ofte blir betegnet som «rødsoble», selv om denne betegnelsen egentlig ikke er riktig i rasesammenheng. Da kan man forvente at i hvertfall noen i kullet nedarver en bedre farge.

Den soble fargen er dominant over alle andre farger, d.v.s. at det normalt skal fødes flere soble enn tricolour i en sobel/tricolour-kombinasjon.

Avhengig av hvilke individer man parer (soble og tricolour) kan man få ut enten kun soble, kun tricolour eller både soble og tricolour. Vi får imidlertid svært få valper i et kull, og det kan derfor bli noe tilfeldig hva som slår igjennom. Det er også avgjørende hva som ligger bak den soble. Har denne en tricolour som begge foreldre, vil den lettere kunne få flere tricolour avkom enn soble i en kombinasjon med tricolour. Dette er imidlertid ingen regel, men ofte mer tilfeldig, da sheltien får som sagt få valper.

Det finnes også en type sobel som er kjent som «homozygot sobel», som er absolutt ren sobel. Denne vil, uansett om den blir paret med tricolour, alltid gi 100% med soble valper. Hunder vi vet har vært «homozygot sobel» er bl.a. Int Nord Ch Nord-V 84 Mondurles Bannoc (t.v.), som aldri ga annet enn soble avkom.

Hvordan kan man så vite om en sobel hund er homozygot? Dersom en slik hund pares med tricolur, vil den kun produsere soble valper. Over flere testparinger med tricolour, og resultatet kun er soble valper, kan man konstantere at den soble hunden er homozygot sobel.

d.v.s. den er vikende (et vikende gen/arveanlegg - motsatt av dominant). Denne fargen kommer derfor kun til syne hvis dette arveanlegget opptrer i dobbel dose, d.v.s. at arveanlegg for tricolour er mottatt fra begge foreldrene. Dette betyr igjen at hvis to tricolour hunder blir paret, kan det aldri produseres noe annet enn tricolour.

Dette forutsetter at tricolour-hunden er en genetisk ekte tricolour, og ikke bare en «visuell» tricolour. Med dette mener jeg at man ikke må ta feil av en en tricolour og
en sterkt skygget sobel, hvor det sorte har spredd seg for mye.

Vi må forutsette at den tricolourhunden vi har med å gjøre er en ren tricolour, altså med tricolour fargegen fra moren og tricolour fargegen fra faren. Denne hunden fører ikke med seg noen andre fargegener enn tricolour. Det hjelper ikke om en av foreldrene er sobel eller blue merle. Den har kun fått med seg tricolourgener i vuggegave, og kan ikke produsere noe annet.

Blir denne tricolourhunden paret med en tricolour, blir det kun tricolour valper.

Så har vi unntakene: Det kommer en sobel eller blue merle valp i en tricolour x tricolour-kombinasjon. Hva da? Jo, da er det helt innlysnede at en av tricolour-foreldrene ikke er genetisk tricolour. Den er enten blue merle eller sobel. Leter man nøye over kroppen på disse «tricolour-hundene» vil man finne en ledetråd.

Kanskje er det noen få blue merle-hår et sted på kroppen, eller kanskje er det noen få soble hår. Da vet vi at dette er en sobel eller en blue merle hund, hvor de sorte hårene har spredd seg for mye.

For en uerfaren oppdretter kan slike ting skje, og har skjedd, og det er slike tilfeller som får i gang diskusjoner på feil grunnlag. Har man derimot satt seg grundig inn i fargegenetikkens lover, er det ingen tvil om hva som er riktig.

Når det gjelder selve tricolourfargen, sier rasebeskrivelsen at den skal være intens sort på kroppen, og rike tanfarger foretrekkes.

Hva mener man så med «foretrekkes»? Man er på utstilling, og to tricolour hunder konkurrerer om førsteplassen. De er ellers like gode, men den ene har svake tanfarger, mens den andre har rike tanfarger. Da skal i realiteten den hunden med rike tanfarger foretrekkes.

Apropos tanfarger. De soble har også tanfarger, men det tenker man ikke over. Noen har lyse tanfarger, mens andre har dypere farge, som går i ett med fargen ellers. Dette kan medføre at et tricolour avkom av en slik sobel kan få svake tanfarger, selv om tricolouren som den andre av foreldrene har gode tanfarger.

---

For å komme tilbake til selve tricolourfargen, skal altså denne være intens sort. Engelskmennene har et uttrykk som sier at en god tricolour hund skal være «jet-black». De har nemlig en smykkesten som er veldig sort, uten innslag av f.eks. brunt, og det er dette de referer til. Når de forteller om en god farget tricolour sier de: «The dog is jet-black». Da har de samtidig fortalt at hunden ikke har tegn til rustfarge i det sorte. Vi har ikke et sånt uttrykk i Norge, men det nærmeste vi kan beskrive denne fargen med, må være ravnsvart.

Det er nemlig det det er snakk om - Ren sort, intens farge, kontra sort med en aning eller kanskje enda mere enn en aning, av rustfarge. Det skal ikke en tricolourhund ha.

Man hører at «jo, min hund er litt rustfarget nå p.g.a. solen i sommer».

Den slutningen vi kan trekke ut i fra et slikt utsagn, er at denne hunden ikke har den beste tricolourfargen. Den er ofte i tillegg også matt i sortfargen visse deler av året, selv om dette absolutt ikke er noen regel.

Vi har selv hatt en tricolour tispe, som har vært stammor til vårt tricolour/blå-oppdrett. Hun hadde en skinnende ren sort pels, selv etter å ha ligget i solen hele sommeren. Hun elsket faktisk å finne den minste lille solflekk. Det forekom aldri at hun hadde så mye som ett rustfarget hår, d.v.s. hun hadde den tricolourfargen vår standard beskriver. En slik hund har det beste utgangspunkt med tanke på kombinasjoner med f.eks. blue merle.

For å forklare litt nærmere forskjellen på en god og en mindre god tricolourfarge, kan man kanskje sammenligne med mennesker:

Hvis man ser på mennesker fra sydlige land, har de et ravnsort hår som nesten skinner mot blått. I tillegg er ofte håret veldig blankt.

Ser man på en fra de nordiske land med svart hår, kan man ofte se et brunskjær i det sorte. Ofte går også fargen over mot matt istendenfor å være blankt.

Det er altså den «syd-landske» utgaven av sort vi kan sammenligne den gode genetiske tricolourfargen med.

Med andre ord, det ligger i genene, og det er dette vi skal bestrebe oss på å få til, nemlig å få gode tricolour hunder, hvis vi først skal ha den fargen.
Hvilken betydning har så en god tricolour hund i avls-øyemed?
1. En tricolour kan pares med alle fargene.
2. Sjansene for videreføring av av god sortfarge er sannsynelig.
3. Det beste utgangspunkt for kombinasjon med blue merle.

Denne fargen er lik og har samme egenskapene som tricolour-fargen, men den mangler tanfarge.

Når man parer med en tricolour, og det ligger sort/hvit på dens stamtavle, kan man regne med at det er en viss sjanse for at man får sort/hvite valper. Det er viktig å
vite at denne fargen er fullt tillatt i følge rasebeskrivelsen på shetland sheepdog.

Blue merle uten tan

Det er imidlertid verd å merke seg at ved å kombinere en sort/hvit hund med blue merle, kan gjøre at man mister tanfargen, og får blue merle uten tanfarge. Om dette sier rasebeskrivelsen at det ikke skal ansees som feil, men at tanfarger er å foretrekke.

Den perfekte blue merle-fargen skal i følge rasebeskrivelsen være klar sølvblå, spettet med sort, uten store sorte områder. Den skal ikke ha rust- eller skiferfarge i pelsen. Den kan ha hvitt på de samme stedene som de andre fargevariantene.

Det er ikke ofte man ser at en blue merle er blå. Dette syns best hvis du ser hunden i sola, og det skal da være godt synlig blånyanse.

Mange tror feilaktig at til lysere en blue merle er til bedre er det.

Selv om det ikke er absolutt nødvendig, er det i høy grad ønskelig at blue merle har en sterk tan-farge på de plassene vi normalt forventer å finne dem på en tricolour.

Av denne grunn er det vanskelig å produsere en god blue merle, og det er derfor av største viktighet at det avlsmaterialet man benytter har så nær riktig farge som mulig.

Som jeg har skrevet tidligere, fargen er halve hunden, og på en blue merle er i hvertfall dette riktig.

Jeg vil gå så langt som å si at hvis du ikke har en god blue merle tilgjengelig, er det absolutt å foretrekke at man parer sin tricolour tispe med en annen farge. Grunnen til at man foretar en paring med blue merle må jo være at man ønsker denne fargen. Ved å benytte en dårlig blue merle, er sannsynligheten stor for at noen i kullet nedarver den dårlige fargen, samt at man drar på denne egenskapen i flere generasjoner.

I Norge har man de senere år greid å bygge opp en god blue merle-stamme. Dette har forsåvidt vært konsentrert på noen få oppdrettere, og det vil derfor være helt naturlig at nyere oppdrettere av fargen fortsetter på dette tilgjengelige avlsmaterialet. Det er i Europa i dag en kjent sak at Norge ligger foran når det gjelder Blue merle fargen. Selv engelske oppdrettere er kjent med dette.

Jeg vil derfor instendig oppfordre oppdrettere som avler på blue merle nå eller vil komme til å gjøre det i fremtiden, vær så snill å fortsett det arbeidet vi har lagt som et grunnlag for videre blue merleavkom i Norge. Det er en innviklet farge å jobbe med, og man bør være litt erfaren og interssert i fargen for å kunne lykkes. Vær også selektive på hvem man søker råd hos.

Det er ikke bare hos oppdretteren ansvaret ligger. Det er i høy grad også hos de som anbefaler sin blue merle hannhund for tispeeiere med tricolour. Man skal kjenne anetavlen godt på sin egen hannhund for å være i den posisjon å «godkjenne» en paring. Husk: Tispeeieren stoler på at hannhundeieren vet nok om sin egen hund til å fraråde eller godkjenne paringen.

Har man en tric. tispe som man ønsker å bruke en blue merle hannhund på, er det absolutt påkrevet å finne en hund med god blåfarge. Se også på den av hans foreldre som er blå, hvilken fargenyanse denne har.

En valp arver 50% fra moren, 50% fra faren, og 25% av hver av besteforeldrene.

Avhengig av hvilken % som her slår igjennom, er det stor sannsynlighet for at en dårlig farget blue merle kan gi en stor %-nedarving på valpene når det gjelder fargen. Likedan vil en god blue merle være med på å gi en god blue merle farge videre.

Ikke alle valpene kan forventes å arve det beste, men kanskje halvparten (50%) kan få med seg god blue merle-pigmentering. Da er det en slik valp man skal avle videre på.

Ser man isolert på pelsen og på den delen av pelsen som er blå, er det en hovedregel som enkelt kan og bør følges. Det blå skal være rent sølvblått. Hva menes med rent? Det skal ikke være iblandet skiferfarge, heller ikke rustfarge. Fargen må være ren og klar. Man kan ikke forvente å få et godt resultat hva farge angår, hvis utgangspunktet er dårlig!

Så vil jeg gjerne presisere følgende: En blue merle med rustfarge i pelsen er ikke et resultat av at det ligger sobel bak f. eks. tricolour foreldre. En tricolour har ikke nedarvet sobel-genet. Grunnen er ganske enkelt at det ligger i linjene, ref. det jeg forklarte om sortfarge tidligere. Noen tricolour/blålinjer har mer eller mindre dårlige farger hele veien i linjene sine. Dette er bare noe vi må akseptere, på lik linje med at noen linjer gjennomgående har gode farger i sine linjer.

Det er slike kombinasjoner som får diskusjonene i gang! Fargemessig ville da blue merlen kunne få rustfarge iblandet fargen, og disse blue merlene vill dra på dette i flere generasjoner. Det må allikevel ikke blandes sammen med at en tricolour som har soble foreldre vil få rustfarge i pelsen forårsaket av det soble. Tricolouren er kun bærer av tricolour gener.

En annen fare ved en slik kombinasjon er at den soble kan få ett eller to blå øyne, både i 1. og senere generasjoner. I følge rasestandarden er ikke det tillatt på soble hunder.

Så har vi meleringen av blue merle-fargen. Store sorte tegninger på kroppen er uønsket. Man har ikke kontroll over hvordan merlegenet splitter opp sortfargen, og man er heldig hvis man får ut en blue merle som har små markeringer fordelt jevnt over.

Etter selv å ha drevet med blue merle noen år, har jeg gjort den observasjonen at store sorte markeringer, og likeledes små, kan følge linjene. Dette er verd å merke seg!

Det er vanskelig å skrive om farger uten å nevne hvitfaktoren. Denne kan påvirke utseendet i både positiv og negativ grad, og er en viktig faktor i fargeavl.

Man bør merke seg forskjellen på «hvit-faktor» og overtegnede hunder. «Hvit-faktor» er tillatt, mens en overtegnet hund er uønsket eksteriørmessig i følge rasebeskrivelsen.

Man tror at en «ikke-hvit-faktor» sheltie er delvis dominant over en som har «hvit-faktor».

Krage, bryst, føtter og haletipp kan være hvitt, uten at det behøver å være indikasjon på «hvit-faktor». Altså merk dere: Disse hvite markeringene er ikke det vi snakker om når vi sier at en hund har hvitfaktor som kan forårsake hvite flekker på kroppen. Vi snakker her om "Irish spotting" eller "Collietegninger", altså en annen type hvitfaktor enn det som lager overtegnigner på kroppen. Riktignok kan en hvit krage bli for stor, og av den grunn krabbe for langt nedover ryggen. Det er selvsagt ikke ønskelig, men det er snarere fargemønsteret her som blir for stort.

Hvordan ser man hvit-faktoren?
Den enkleste måten å merke seg at en hund er bærer av hvitfaktor, er at hunden har synlige hvite lårbuer. Det kan dreie seg om små hvite lårbuer og store hvite lårbuer. Virkningen blir den samme, hunden er da bærer. Det letteste tidspunktet å konstantere hvit-faktor er når valpene er nyfødt. Da syns det best. Den hvite lårbuen har nemlig den egenskapen at den blir mindre, hundens hovedfarge «gror» inn i det hvite og gjør at den hvite lårbuen blir mindre markert ettersom hunden vokser.
Er det hvite svært lite, er det lettest å se på innsinen av låret om det hvite fortsetter inn mot magen. Da har man en sikker indikasjon på hvitfaktor.

Man må imidlertid skille på:
a) En overtegnet hund forårsaket av dobbel hvitfaktor.

En overtgenet hund t.h. Resultat av dobling med to soble foreldre med hvitfaktor.

b) En overtegnet hvit hund forårsaket av merle x merle.
Her er det merlegenet som slår igjennom, og en dobling av dette kan gi delvis hvite hunder. Dersom en slik hund også får et hvitt hode, er den både døv og blind. Har den derimot sorte partier rundt øynene og rundt ørene, vil den kunne se og høre. Det er viktig å vite at vi ikke skal doble blue merle, da merlegenet i seg selv er et defekt gen. En slik kombinasjon kan også gi misdannelser.

OBS: Det er også viktig å merke seg følgende:
Hvis en overtegnet valp med f.eks. sobel mor og tricolour far og en av foreldrene til tricolouren er blue merle, er IKKE årsaken til at valpen er overtegnet med hvitt at blue merlen ligger bak tricolouren, men at foreldrene, helt sikkert, begge to er bærere av hvit-faktor.

Det er lett å skylde på blue merlen, men det vi har lært av fargeavl, sier at en tricolour ikke har andre fargegener enn tricolour. Den kan da ikke dra med seg det defekte genet som gir hvitt på kroppen fra merle-genet.

Altså: Den overtegnede valpen er et resultat av to foreldre som begge er bærere av «hvit-faktor».

Svaret er definitivt ja, ettersom et visst antall hunder med «hvit-faktor» må finnes i avlen - det være seg hvitfaktor som fargemønster (krage, bryst osv.) og hvitfaktor som lårbuer. Uten dette vil de glamorøse markeringene bli borte, og vi vil kun sitte igjen med farge-messige «kjedelige» hunder. Det hvite tilfører sheltien stor helhetlig skjønnhet.

Vi har sett at noen hunder som har synlig «hvit-faktor» er svært lite dominant for hvitt, mens andre igjen gir oftere valper med mye eller for mye hvitt. Dette er kun
noe en testparing viser.