Det finnes en rekke situasjoner, hvor det er naturlig at hunder bjeffer. For eksempel når det ringer på døren, det kommer noen inn i hagen eller som gledesytring i forbindelse med at noen kommer hjem eller i lek. Det er ikke i disse situasjonene at bjeffingen er et problem. Bjeffing blir først en plage for naboene og hundeeieren selv når bjeffingen eller ulingen fortsetter ubehersket :

	Først og fremst må hundeeieren klargjøre hvorfor hunden bjeffer. Kraftig og vedvarende bjeffing kan nemlig være et tegn på at det er noe galt.
	En hund bjeffer hvis den ikke får tilstrekkelig mosjon, etterlates for mange timer alene hjemme, er utsatt for vanskjøtsel, aldri blir stimulert tilstrekkelig eller simpelthen kjeder seg, fordi ingen i familien har tid eller overskudd til å beskjeftige seg med den. Alt sammen er forhold som det påhviler eieren å rette opp.
	Den enkelte hundeeier skal nemlig selv gjøre en innsats for at hunden ikke skal bjeffe. Først og fremst skal det oppdragelse til, men like viktig er det å ta seg av hunden korrekt, blant annet ved å stimulere og mosjonere hunden tilstrekkelig.

En av de klager vi ofte hører, er om de hundene som løper omkring i hagene og bjeffer i timesvis. Hundene kjeder seg simpelthen. Alt for mange huseiere nøyer seg med å slippe hunden ut i hagen i stedet for å gå en tur med den. Selv ikke den største hage kan tilfredsstille en hunds krav på opplevelser og mosjon. Når hunder kjeder seg vil de bjeffe på alt, både forbipasserende, fugler, lyder i det fjerne m. m. Alt for å påkalle eierens oppmerksomhet.
Dessverre reagerer de fleste med å åpne vinduet eller døren for å skjelle ut hunden, hvorpå hunden naturligvis fortsetter å bjeffe. Det samme gjør seg gjeldende innendørs, for eksempel hvis hunden står og bjeffer i entréen. Straks blir det ropt fra sofahjørnet inne i stuen - og hunden forstår overhodet ikke hva som foregår. Snart har nemlig hundeeieren oppnådd det stikk motsatte - menneske og hund er i gang med en kappestrid om hvem det er som kan rope/bjeffe høyest.

Hundeeieren skal i stedet gå aktivt i gang med oppdragelse, som faktisk er ganske enkelt, bare man viser tålmodighet. Jeg vil hevde at man kan lære stort sett alle hunder å tie stille.
Hver eneste gang hunden bjeffer skal man gå ut til den og gi den en kort kommando: "Ti stille". Stemmen må være bestemt. Hunden skal fornemme at det er noe vi mener, men det må ikke ropes. Man må heller ikke løpe ut til hunden. Gå ganske stille og rolig ut til den. Så snart hunden reagerer og tier stille, skal man omgående rose den med lys og vennlig stemme.
Det er høyst sannsynlig at hunden igjen vil begynne å bjeffe, men man skal ikke gi opp. Bare forsette med å gi kommandoen "ti stille" og den skal etterfølges av ros til hunden, og det skal roses, ellers virker metoden ikke i det hele tatt. Etter hvert forstår hunden utmerket godt hva som menes og vil automatisk slutte med å bjeffe hver gang det blir sagt "ti stille" - selv i et ganske alminnelig tonefall.

Vi skal oppdra våre hunder til å oppfatte hjemmet som et sted hvor det kun foregår rolige aktiviteter. Alle former for voldsomme leker, slik som ballspill, trekking i strømper m. m., skal foregå utendørs - ikke inne i stua. All denne lekingen vil som regel få hunden til å bjeffe, knurre eller småbite, slik små valper ofte gjør. Det er allerede mens hunden er en valp vi skal begynne å tenke oss om. Hva vi innøver i hunden på dette tidspunkt vil den automatisk fortsette med når den blir voksen.

Innendørs leking kan for eksempel være å hente eierens tøfler, finne godbiter, hente hundeleken og alle andre småoppgaver i hjemmet. Vi kan på forhånd gjemme de tingene som hunden skal finne igjen, for å gjøre oppgavene litt mer vanskelige og tidkrevende for hunden. Hver gang hunden har løst en oppgave og mottar ros fra sin eier, blir den stolt og glad. Det er en fin beskjeftigelse for hunden - og meget bedre enn den voldsomme lekingen mange gir seg i kast med om kvelden for å kompensere for de mange timene hunden kanskje har ligget alene og kjedet seg. Uansett om vi er trette, er vi nødt til å gi hunden en god, lang luftetur når vi kommer hjem, supplert med noen morsomme oppgaver hjemme. Først da får hunden sine behov oppfylt og har ingen grunn til å begynne å bjeffe.

Samtidig skal hundeeieren også selv utvise ro i sin framferd overfor hunden. Hvis hundens eier løper til utgangsdøren hver gang det ringer på døren, vil hunden oppfatte det som en kappestrid om hvem som kommer først til døren. Samtidig vil den bjeffe voldsomt - og vil alltid vinne "veddeløpet". Gå i stedet stille og rolig ut til døren, ta hunden i halsbåndet og be den om å gå inn igjen. Nå har hundens leder - nemlig eieren - overtatt føringen og klarer situasjonen. Hunden kan slappe av, og vi viser samtidig at det er oss som bestemmer.

Hunder skal oppdras, men man må aldri noensinne slå sin hund. Det er den dårligst tenkelige metode, som aldri vil gi et godt resultat. Tvert i mot! Hvis hundeeieren først mister besinnelsen, skjeller ut og slår hunden, vil den ikke forstå hva som foregår. Hele forløpet vil være bortkastet for hunden. Vi skal snakke til hunden ved hjelp av korte kommandoer som hunden forstår. Vi skal rose og atter rose når hunden lyder ordren. Først da får vi det fine samspillet mellom hund og eier som alle etterstreber.